Talentene og oss andre..........

Hør her, sier Hjørdis Ånestad Tiltnes. Hun er ikke interessert i idrett, men får med seg at det innenfor idretten, som ellers i samfunnet, er forskjell på folk. Eller rettere sagt at folk behandles ulikt når ikke alt går etter boka.

Hennes utgangspunkt er Myggen som tillater seg friheter ut over reglementet, utillatelige uregelmessigheter hos Pål Arne Fagernes samt ledernes unnvikende reaksjoner på disse. Hun liker ikke at det er som det er, og godt er det.

Jeg sitter likevel igjen med en aldri så liten bismak etter å ha lest hennes kommentarer. Hun gir en liten pekefinger til noen der ute som har problemer med kjørereglene. Ideelt sett har hun så evig rett. Dessverre viser det seg alt for ofte at den sunne sjelen i det sunne legemet langt fra er sunn, og at den velbygde atletkroppen også har sine skavanker. Idrettsstjerner er som folk flest, av ulik kvalitet og lødighet. De har i sannhet også sine plager og handikap. Men konsekvensene er altså ulike. Det er det fru Tiltnes misliker.

Jeg forsvarer hverken Myggens pubrunder eller Pål Arne Fagernes's fylletokter. De gjør seg til dårlige modeller for den oppvoksende slekt, og sår tvil om ektheten i den etikk idretten bekjenner seg til. Idrettsledernes reaksjoner på guttenes utskeielser lukter dobbelmoral, men avspeiler ikke annet enn skjevheter og menneskelige svakheter vi ellers er godt forsynt med i alle deler av samfunnet vårt; - usaklig forskjellsbehandling avhengig av hvem du er, hvor flink du er eller hvilke relasjoner du er i stand til å hoste fram. Også avisredaksjonene er belemret med den slags, vil jeg tro.

Utøyet - i den grad jeg kan kalle det det - finner vi overalt. Og det er både logisk og naturlig. En vesentlig del av livet er relasjoner, og relasjonene bygger vi gjennom det vi er og det vi gjør. Sterke relasjoner tåler en støyt, tilgir lettere og møter våre skavanker mildere. Tar vi med at ledere ofte måler sin egen suksess i utøvernes ferdigheter og resultater, er det bare enda mer forklarlig at enkelte av dem opptrer som de gjør. Man kan fristes til å gradere svakheter, men avstår.

De to guttene Tiltnes bruker som eksempler har gjennom sine ferdigheter bygget sine relasjoner, opparbeidet seg en god porsjon romslighet og har altså fått det hun kaller en ekstra tabbekvote. Vi må nok erkjenne at slik er det bare. Selv om likhet for lov og regelverk er en høyt uttalt verdi i dette landet. Lenger er vi ikke kommet.

Mer bekymringsfullt er det imidlertid med de i samfunnet vårt som får kjøpt seg rettigheter og innflytelse gjennom relasjonelle forhold, status eller velfylte lommebøker. Vi snubler litt for ofte opp i denne type situasjoner. Penger og posisjon er da ingen diskvalifikasjon, sier vi. Heller ikke status. Så trekker vi på skuldrene, snakker om noe annet og lar livet sluntre videre sin skjeve gang. Noen ganger skjevere enn andre. Er det rart om Røkke skulle fremstå som et ideal for noen, og at Lotto er en forretning som går så det suser?

Journalister, som fru Tiltnes, kan fylle sine ordrebøker for lang tid fremover, om de ønsker det. Like sikkert er det imidlertid at også disse vil støte på de relasjonelt vanskelige sakene. Og da vil naturlig nok hendelsen måtte oppleves både større og mer uunngåelig for å kvalifisere til å være interessant. Det er muligens derfor vi relativt sjelden ser avisoppslag med nærhet til denne gruppen offentlige personer?

_____________________________________________________________________________________

Denne artikkelen er skrevet av Torgeir H. Persett i Stavanger Aftenblad , 29. september 2000