Drapsrevyen

"Så kan jeg da endelig sette meg ned, og unne meg selv et øyeblikks fred ......", åpner et juledikt jeg hørte mye som barn.

Slik var det den gangen, for mange år siden. Etter en strid dag med juleforberedelser, var det å sette seg ned, hvile og filosofere over det nære, noe som ga mening til livet. Jeg bestrider ikke at enkelte har klart å ta vare på denne litt trivielle form for rekreasjon, og funnet at den fremdeles har verdi. Men de langt fleste av oss søker tidsfordriv og rekreasjon gjennom fasjonable, tidsriktige og ikke minst markedsstyrte tilbud, beregnet på typete mennesker i et såkalt moderne samfunn.

Blant mye annet, i dagens samfunn setter vi oss ned og ser. Taster oss inn på riktig kanal og ser. Fyller oss med dagens underholdningstilbud og tror det dreier seg om noe fjernt fra oss selv, noe vi legger bort når vi langt om lenge sovner i den såkalte godstolen, og tastetrykket på av-knappen for lengst burde vært avsluttet.

Er verden blitt verre?

Jeg har en hang til å velge en eller annen nyhetskanal, og har for lengst døpt TV2 for elendighetskanalen. Denne landsdekkende kanalen med hovedsete i Bergen, har en lei tendens til å rote opp det som finnens av elendighet i dette landet. En og annen solskinnshistorie registreres bare som et fattig forsøk på å balansere, uten at det endrer hovedinntrykket. Sett fra min godstol, har det å underholde, det å fylle folks behov for spenning og dramatikk, en spesiell høy verdi der i huset. Resten blir for avlat å regne.

Nå følger selveste NRK etter. Dagsrevyen er blitt til Drapsrevyen. Eller kanskje Rans- og drapsrevyen. Den ene kvelden etter den andre blir vi presentert for vold, ran, mord og tafatte politimenn som ikke har noen mistenkte, men forkynner at etterforskningen pågår for fullt. Alternativt at saken er henlagt på grunn av bevisets stilling. Det er blitt et mønster.

Så kan vi spørre oss selv om verden i løpet av noen få år er blitt så mye verre. Eller om det bare er journalisters trang til å ville underholde og dramatisere som legger igjen et inntrykk av at livet for enkelte er blitt noe mer traurig.

Kunnskap og handling.

Det vil nok gå en stund før samfunnsforskerne har svaret. Forskjellen på denne type forskning og sundt bondevett er at forskningen tar tid. Og i mellomtiden går utviklingen sin skjeve gang inntil vi får bekreftelsen som viser at det er en sammenheng mellom flere års hang til å bade i volds- og krim- underholdning, og den praktiseringen media nå forkynner oss.

Man skal være forsiktig med å forenkle en komplisert verden. Men det motsatte er enda verre, handlingslammelse som følge av kompleksitet. Selv samfunnsviterne isolerer og forenkler tilværelsen i sin forskning.

Hvorvidt kunnskap om sammenhenger vil bety noe for samfunnsutviklingen, er et åpent spørsmål. Det er lenge siden kunnskap styrte rike og land, slik vi sang den gang skolen primært var et lærested, og ikke et feltsykehus for oppdemming etter omsorgssvikt. Kunnskap er av liten verdi dersom den ikke omsettes i handling. Og det finnes bøttevis med eksempler på forhold hvor handlingen mangler. Så her blir det å håpe.

Politisk nærsynthet

Politikerne må vel kunne styre samfunnsutviklingen? Noen av dem tror kanskje det. Jeg tviler, i hvert fall på de raske løsningene. Alt i alt er nok samfunnsutviklingen et politisk produkt, men tregheten i systemet gjør at ting tar tid. Ofte litt for lang tid. Politikk i Norge er et møysommelig puslespill, hvor målet er dunkelt og brikkene legges på plass etter 'en til meg og en til deg'-prinsippet. Klart slikt må ta tid og vanskeliggjør måloppnåelsen.

Og når de politiske bivirkningene ikke lenger bare ytres ved sinkernes protest rop, må vi først gjennom lange og begredelige politiske diskusjoner, hvor hovedmålet er å forsvare personlig prestisje, bortforklare årsaksammenhenger og å kaste skylden på politiske motstandere, før noe kan gjøres. Slikt gagner ingen, selv den politiske debatten gjøres til dårlig underholdning.

De kreftene politiske beslutninger frigjør er vesentlige. De siste tiårs hyllest til markedet og i alskens sammenhenger folks frihet til selv å velge, må vel også kunne sies å ha hatt sine sideeffekter. Politiske partier som ønsker at alt skal flyte fritt og i neste omgang roper på mer politi når praksis ikke helt fungerer etter teorien i eget hode, og samtidig oier over offentlige utgiftsøkninger, kan umulig ha skjønt særlig mye av livet. At den slags politisk nærsynthet er voksende må vel være et sykdomstegn, en hemsko for en positiv samfunnsutvikling og en belastning på samfunnsøkonomien?

Vi kan hvis vi vil.

Selvfølgelig kan vi klare å få bukt med den økende volden. Men det vil koste. En felles dugnad må til. Kanskje på andre fronter enn de mest iøynefallende. Endrede verdier og holdninger kommer ikke av seg selv. Et mindre voldelig samfunn dreier seg ikke bare om å omvende de kriminelle, eller mer politi i gatene. Det dreier seg om din og min hverdag, bevissthet i forhold til valg, vilje til å se sammenhenger i detaljene som bygger helheten - og ikke minst - om å handle selv om dette ikke alltid er like behagelig.

Dette leserinnlegget er skrevet av Torgeir H. Persett til Stavanger Aftenblad Januar 1999.