I bakvendtland

Medieblikk kaller han det, Sven Egil Omdal, når han den ene lørdagen etter den andre forsvarer journalistens og medienes uskyld der ettertanke og ydmykhet kanskje kunne vært mer passende. Disse til dels spissformulerte artiklene fra en tidligere leder i Norsk Journalistlag, kan muligens være til hjelp og trøst for en og annen villfaren journalist som i sitt virke har trødd over streken for sømmelighet og simpel oppførsel. Ellers evner jeg ikke å se at disse skriveriene bidrar forhold til det å forstå de prosesser som styrer livet omkring oss.

Egentlig burde man ha kraft til å tie, betrakte det hele som et resultat av kulturell innavl med derpå følgende svekket dømmekraft. Det blir bare så vanskelig å la være. Så får man heller oppfatte det som en svakhet.

Denne gangen er det Bård Tufte Johansen kyllingkakkel som ergrer hr. Omdal. Foruten ungdommen i huset, skjønte også en gjennomsnittsborger som undertegnede på direkten hvilket budskap Johansen hadde. Jeg været dessuten fort at dette neppe ville bli oppfattet som særlig vennligsinnet blant enkelte av Johansens yrkesbrødre; - eller skal vi si søskenbarn. Nyhetsjournalistikk er muligens noe annet enn underholdning?

La selve kyllingepisoden og Johansens begrunnelse for å handle som han gjorde, ligge. Den kjenner vi alle.

Denne gangen er jeg litt opptatt av en del journalisters hang til selvopphøyelse og tro på egen fortreffelighet. Omdals refleksjoner sist lørdag er et gyllent eksempel. Istedenfor å ta den selvkritikken halve kongeriket mener det er sundt at journalister en gang i blant tar, skimter vi på fagets vegne både sårhet og vonbrott over at det drives ap med utøvelsen av pressemannens profesjon. Fagforenings Omdal står på krava. Og da er det å kunne flytte fokus greit å ty til; - det er ikke vi som er galne, men se på de andre....

Og Omdal ramser dem opp. Først er det hovedfigurene Jagland og Stoltenberg som med hele sitt hoff gjør det de kan for å snakke stygt om hverandre. Deretter er det alle brønnpisserne, som han kaller dem disse anonyme journalistenes kilder, og så til slutt er det gamle Torbjørn Berntsen som får gjennomgå fordi han på sin direkte og unyanserte måte ytrer seg inn i det etter hvert så offentlige showet bladsmørerne lenge har duket for.

Vi kan helt sikkert si mye om politikerne i det spillet som pågår. Men en ting er nokså sikkert, mediene er mer enn gode tilretteleggere. De har etter hvert gjort seg til premissleverandører til det meste av det som finnes av offentlig kommunikasjon i dette landet. Og får de det ikke som de ønsker, så henger de på, gjerne iført en eller annen frynsete begrunnelse om folks rett til å få vite. I realiteten styrer de showet og har da selvfølgelig også ansvar i forhold til det. Det blir derfor både feigt og ynkelig å løpe i skyttergravene når kritikken kommer. Slik i hvert fall noen av dem litt for ofte gjør.

Det er ikke bare "hvis det er slik det forholder seg", som Omdal skriver, det er slik det er. Om og om igjen ser vi flokkdyra først jakte, for deretter å opptre som åtseletere som ikke gir seg før siste del av byttet er fortært. Og når nasjonen reagerer, kommer det stakkarslige "det va'kje egbegynte....". Hykleri kaller Omdal slikt, uten dermed å innrømme noen ting som helst. Bård Tufte Johansen har oppfattet poenget, det kan jeg ikke se at Sven Egil Omdal har. Vi må vel kunne kalle det bakvendtland når slikt går an.......at komikeren gjør den analysen nyhetsjournalisten ikke evner.

________________________________________________________________________________________________

Denne artikkelen er skrevet av Torgeir H. Persett i Stavanger Aftenblad , 23. Januar 2002