Informasjonalisme og andre katastrofer

De ultra konservatives fremmarsj i Europa bekymrer. Ja, kanskje mer enn det. Bekymringen er i ferd med å gå over i frykt, og avstanden til mellomkrigstidens rop etter sterke og aggressive ledere oppleves nærmere og mer ubehagelig.

Profesjonelle synsere forklarer oss hvordan og hvorfor samfunnsutviklingen har forløpt som den har. På akademisk vis, langt borte fra hvermannsens hverdag, snakker man om ismene som forsvant og ismene som kommer. Reiulf Steen prøver i lørdagens kronikk, blant annet, å tolke framveksten av sære politiske strømninger ut fra informasjonsteknologiens inntog de siste tretti årene, og politikernes manglende evne til å håndtere denne. Informasjonalismen kaller han det.

Å gjøre den teknologiske utviklingen til en isme, blir vel teoretisk. At den reder grunnen for nye, i betydningen andre, ismer er imidlertid ikke usannsynlig. Sikkert er det i hvert fall at den har betydd mye for utviklingen av arbeidsmarkedet og samfunnet for øvrig.

Steen har helt sikkert rett i mye av det han sier. Men etter min vurdering, blir han ikke tydelig nok på mannen i gatas opplevelse av det samfunnet vår tids politikere serverer oss, og i hvilken grad dette bidrar til apati, politikerforakt og protestholdninger.

Vi har fått et samfunn styrt av kapitalen. Pengene er ikke et redskap for mennesket. Vi er med politikernes velsignelse mer og mer blitt til kapitalens treller. Folks ve og vel er ikke lenger verdi nummer en. I disse dager er det de ansatte i Braathens som får kjenne politisk teori i praksis. Fri konkurranse gir et bedre samfunn sier politikerne. Men de har intet medikament mot konsekvensene.

For folk flest innebærer det å ha en trygg arbeidsplass en vesentlig del av livet. I dag er arbeidsplasser mer flyktige enn noen sinne. Den usikkerheten dette skaper er noe av grunnlaget for protestbølgene som nå rir Europa. Og det som verre er, usikkerheten er blitt en verdi i seg selv. Den synes å være satt i system. Ingen skal være trygge. Det skal helst ytes over evne for å tekke kapitalens luner. Om dette direkte eller indirekte skulle skape flere helseproblemer, et større sykefravær og behov for flere helsemilliarder, er knapt noe å lure på.

Utviklingen mot dagens samfunn har her til lands pågått under skiftende politiske regimer. Uten at det har betydd særlig mye for resultatet. Store deler av tiden har vi hatt sosialdemokratiske regjeringer som tilsynelatende har tilpasset seg kapitalens skiftende krav til bedre inntjening. Arbeidsplasser er forsvunnet og bedrifter er solgt ut av landet, uten at politikerne i posisjon har løftet en finger for at så ikke skulle skje. Vi har hatt Det Norske Arbeiderparti i over 100 år. De siste tjue av disse uten ryggrad. Sagt med andre ord, de har praktisert sosialøkonomi mer enn sosialdemokrati.

Dette ser folk. Politikk er blitt et medienes teaterstykke med et verdiløst budskap, utover øyeblikkets underholdningsverdi. Og spillet er lett gjennomskuelig. Hvermannsen er opptatt av de nære ting, og ser misforholdet mellom politikernes søndagsteorier og deres hverdagspraksis.

Og hva er det så de ser? En sterkt voksende privat rikdom på bekostning av folks trygghet og velferd. Så lenge vi er oppegående og i jobb, har vi det aldeles utmerket. Det er i motbakken vi ser at den offentlige løypetraseen er tvilsomt lagt og bevegelsen fremover i køen svært sendrektig. Det er utrolig hvor mye kjappere ting kan gå i det private etablissementet 'ved siden av'. At det ofte er de samme menneskene som yter begge steder, får oss til å klandre systemene fremfor de som utøver praksisen. Vi bruker enkle systemforklaringer, eller rettere sagt bortforklaringer, der personlig kvalitet og betenkelige kulturer er det egentlige problemet.

Vi holder oss for nesen og stemmer på Jacques Chirac, sier franskmennene. Det franske presidentvalget er blitt et valg mellom onder der Le Pen er det verste. Nå er muligens franske politikere kommet noe lengre ut på villfarelsens vei enn våre hjemlige. Her til lands er vi p.t. opptatt av landbruksministerens skinkeselskap hos kolonialmilliardæren, og hvordan ministeren praktiserer stivbente bopliktregler når disse hindrer milliongevinster til særlig utvalgte partivenner. Joda, vi kommer etter!

I det rike Norge sliter vi med en offentlig fattigdom fordi sosialøkonomene forteller oss at slik må det være. De forteller oss neppe hele sannheten, men effektfullt er det likevel. Fra ytre høyre, uten forpliktelser og uten dokumentert styringsevne, vet Carl I Hagen å utnytte situasjonen. Den protestbølgen vi i dag ser, uttrykker at de etablerte politiske partiene ikke ser folks hverdagsproblemer og enda mindre gjør noe for å løse disse. De er ikke der folket er. Der lar de Fremskrittspartiet få råde grunnen.

At nærmere hver fjerde velger sier de vil stemme på dette høyst uryddige og frynsete partiet forteller sitt. Ikke bare om folk. Minst like mye om de andre politiske partiene. Som Le Pen, er ikke Hagen noe politisk geni slik enkelte analytikere prøver å få det til. Det er motstanderne som har rotet seg bort. Men alt er jo relativt. Og da så.

_____________________________________________________________________________________

Denne artikkelen er skrevet av Torgeir H. Persett gjengitt i Stavanger Aftenblad , Mai 2002