Informasjonalisme og andre katastrofer
De ultra konservatives fremmarsj i Europa
bekymrer. Ja, kanskje mer enn det. Bekymringen er i ferd med å gå
over i frykt, og avstanden til mellomkrigstidens rop etter sterke og aggressive
ledere oppleves nærmere og mer ubehagelig.
Profesjonelle synsere forklarer oss hvordan og
hvorfor samfunnsutviklingen har forløpt som den har. På akademisk
vis, langt borte fra hvermannsens hverdag, snakker man om ismene som forsvant
og ismene som kommer. Reiulf Steen prøver i lørdagens kronikk,
blant annet, å tolke framveksten av sære politiske
strømninger ut fra informasjonsteknologiens inntog de siste tretti
årene, og politikernes manglende evne til å håndtere denne. Informasjonalismen
kaller han det.
Å gjøre den teknologiske utviklingen
til en isme, blir vel teoretisk. At den reder grunnen for nye, i betydningen
andre, ismer er imidlertid ikke usannsynlig. Sikkert er det i hvert fall at den
har betydd mye for utviklingen av arbeidsmarkedet og samfunnet for
øvrig.
Steen har helt sikkert rett i mye av det han
sier. Men etter min vurdering, blir han ikke tydelig nok på mannen i
gatas opplevelse av det samfunnet vår tids politikere serverer oss, og i
hvilken grad dette bidrar til apati, politikerforakt og protestholdninger.
Vi har fått et samfunn styrt av
kapitalen. Pengene er ikke et redskap for mennesket. Vi er med politikernes
velsignelse mer og mer blitt til kapitalens treller. Folks ve og vel er ikke
lenger verdi nummer en. I disse dager er det de ansatte i Braathens som
får kjenne politisk teori i praksis. Fri konkurranse gir et bedre samfunn
sier politikerne. Men de har intet medikament mot konsekvensene.
For folk flest innebærer det å ha
en trygg arbeidsplass en vesentlig del av livet. I dag er arbeidsplasser mer
flyktige enn noen sinne. Den usikkerheten dette skaper er noe av grunnlaget for
protestbølgene som nå rir Europa. Og det som verre er,
usikkerheten er blitt en verdi i seg selv. Den synes å være satt i
system. Ingen skal være trygge. Det skal helst ytes over evne for å
tekke kapitalens luner. Om dette direkte eller indirekte skulle skape flere
helseproblemer, et større sykefravær og behov for flere
helsemilliarder, er knapt noe å lure på.
Utviklingen mot dagens samfunn har her til
lands pågått under skiftende politiske regimer. Uten at det har
betydd særlig mye for resultatet. Store deler av tiden har vi hatt
sosialdemokratiske regjeringer som tilsynelatende har tilpasset seg kapitalens
skiftende krav til bedre inntjening. Arbeidsplasser er forsvunnet og bedrifter
er solgt ut av landet, uten at politikerne i posisjon har løftet en
finger for at så ikke skulle skje. Vi har hatt Det Norske Arbeiderparti i
over 100 år. De siste tjue av disse uten ryggrad. Sagt med andre ord, de
har praktisert sosialøkonomi mer enn sosialdemokrati.
Dette ser folk. Politikk er blitt et medienes
teaterstykke med et verdiløst budskap, utover øyeblikkets
underholdningsverdi. Og spillet er lett gjennomskuelig. Hvermannsen er opptatt
av de nære ting, og ser misforholdet mellom politikernes søndagsteorier
og deres hverdagspraksis.
Og hva er det så de ser? En sterkt
voksende privat rikdom på bekostning av folks trygghet og velferd. Så
lenge vi er oppegående og i jobb, har vi det aldeles utmerket. Det er i
motbakken vi ser at den offentlige løypetraseen er tvilsomt lagt og
bevegelsen fremover i køen svært sendrektig. Det er utrolig hvor
mye kjappere ting kan gå i det private etablissementet 'ved siden av'. At
det ofte er de samme menneskene som yter begge steder, får oss til
å klandre systemene fremfor de som utøver praksisen. Vi bruker
enkle systemforklaringer, eller rettere sagt bortforklaringer, der personlig
kvalitet og betenkelige kulturer er det egentlige problemet.
Vi holder oss for nesen og stemmer på
Jacques Chirac, sier franskmennene. Det franske presidentvalget er blitt et
valg mellom onder der Le Pen er det verste. Nå er muligens franske
politikere kommet noe lengre ut på villfarelsens vei enn våre
hjemlige. Her til lands er vi p.t. opptatt av landbruksministerens
skinkeselskap hos kolonialmilliardæren, og hvordan ministeren praktiserer
stivbente bopliktregler når disse hindrer milliongevinster til
særlig utvalgte partivenner. Joda, vi kommer etter!
I det rike Norge sliter vi med en offentlig
fattigdom fordi sosialøkonomene forteller oss at slik må det
være. De forteller oss neppe hele sannheten, men effektfullt er det
likevel. Fra ytre høyre, uten forpliktelser og uten dokumentert
styringsevne, vet Carl I Hagen å utnytte situasjonen. Den
protestbølgen vi i dag ser, uttrykker at de etablerte politiske partiene
ikke ser folks hverdagsproblemer og enda mindre gjør noe for å
løse disse. De er ikke der folket er. Der lar de Fremskrittspartiet
få råde grunnen.
At nærmere hver fjerde velger sier de vil
stemme på dette høyst uryddige og frynsete partiet forteller sitt.
Ikke bare om folk. Minst like mye om de andre politiske partiene. Som Le Pen,
er ikke Hagen noe politisk geni slik enkelte analytikere prøver å
få det til. Det er motstanderne som har rotet seg bort. Men alt er jo
relativt. Og da så.
_____________________________________________________________________________________
Denne
artikkelen er skrevet av Torgeir H.
Persett gjengitt i Stavanger Aftenblad , Mai 2002