Anklagene fra Baneheia

Hele sommeren har han stått der nederst til høyre på Aftenbladets nettutgave. Sven Egil Omdal, tynn og grå i håret, ubarbert og selvsikker. Denne sommeren har han fortalt oss at det ikke er så enkelt å protestere når Baneheisakens Ada Sofie Austegard taler på vegne av dem som krenkes av pressen.

Omdal er faglig dyktig. Som skribent. Han engasjerer seg på journalistfagets vegne, men godtar ikke helt at verden utenfor tidvis ikke er villig til å akseptere journalistens forutsetninger og selvdefinerte grenser for egenutfoldelse i det offentlige rom.

Sommerens medieblikk tar utgangspunkt i en TV-debatt ved lanseringen av boken «Journalistikk i krise». Advokat Per Danielsen deltok der sammen med nevnte Austegard. Danielsen kvitter Omdal seg med relativt raskt, han eier i denne sammenheng ikke annen autoritet enn stevningen og erstatningskravets. Ada Sofie Austegard blir imidlertid mer brysom. Her må Omdal konstruere sin logikk for å begrunne og rettferdiggjøre skriverier pårørende opplever vonde og krenkende.

Omdal presenterer et journalistenes selvjustishierarki. Pressens selvdømmeordning. En ordning han mener unødvendiggjør Austegard og Danielsens ønsker om overtrampreaksjoner som pengebøter og i verste fall tap av journalistjobben. De ordningene Omdal refererer blir imidlertid ikke noe annet enn teoretiske konstruksjoner for legitimering av journalistenes rett til å definere egen utfoldelse. Vær Varsomplakaten fungerer dårlig. Den har ikke noe reelt innhold. Grensene for hva som kan skrives flyttes kontinuerlig. Egenrådig og slettes ikke styrt av hensynet til de involvertes situasjon.

Utgangspunktet er fatalt.

Omdal bygger sin logikk på et sett grunnleggende sannheter som er sanne for journalister, men ikke for folk flest. Journalisten har en jobb å gjøre. Skulle noen finne journalistens opptreden brysom, så han om det. Jobben er i seg selv vanskelig nok, om ikke folk skal ha brysomme meninger i tillegg. Derfor blir det slik journalisten der og da vurderer. Det er ikke – og skal ikke være – rom for at de involverte får det avgjørende ordet. For å støtte et slikt standpunkt bruker Omdal også begrepet «offentlig sørgehøytid».

Når ble sorg offentlig?! Oftest har avisen og journalisten etter to dager glemt det hele, og er null interessert i de pårørendes sorg. Jeg mener ikke med dette å si at alle sørgehøytideligheter er mediene uvedkommende. Likevel, sørgehøytiden er de sørgendes domene. Ikke medienes. De som sørger, har derfor en selvskrevet førsterett til å definere innhold og omfang av mediedekningen. Fordi enkelte journalister ikke forstår og langt mindre respekterer dette, ja, i noen tilfeller bokstavlig talt går over lik får å få gjort sitt fornødne, får vi om og om igjen diskusjonene om overtramp. Omdal må gjerne mene at det er folk som her går seg vill og ikke forstår. Jeg mener det er omvendt.

Sven Egil Omdal mener Ada Sofie Austegard ikke kan generalisere ut fra den helt spesielle Baneheiasaken. Han er direkte respektløs dersom med det også mener at hennes erfaring ikke skal ha tyngde i denne debatten. Ingen andre enn den som har skoen på vet hvor og hvordan den trykker. Vanskeligere er det ikke. Av den grunn er Austegard den som best vet hva som bør være tillatelig. Hun er en autoritet på området.

Sosial kompetanse

Langt fra alle journalister har tilstrekkelig sosial teft til å håndtere denne type saker. Og journalistenes egen vær-varsom-medisin strekker ikke alltid til. Da er det nærliggende å be om noe smartere, noe som virker. Omdal og hans kolleger har selv bedt om de forslag Austegard og Danielsen kommer med. Isteden for å avvise, bør han i respekt for sin stand, sitt fag og sine kolleger, finne på noe som virker bedre og mer effektivt. Journaliststanden har gjennom sine tabber selv gjort seg til det Omdal kaller inntrengere og uvedkommende.

Medienes evne til å gjengi, både fakta og opplevelser, er høyst varierende. Og begrensede. Av egen erfaring vet jeg at selv små feilbeskrivelser fort virker ekstrabelastende i en ellers vanskelig sorgsituasjon. Dersom vær varsom virkelig betyr å være varsom, bør derfor de pårørende i prinsippet ha en rett til ord for ord å godkjenne når noe skrives. Antakelig en helt absurd tanke for journalisten Omdal, men høyst relevant og logisk for den som har vært i situasjonen. Spørsmålet er hvem som skal være premissleverandør når denne type saker bringes til det offentlige rom.

________________________________________________________________________________________________

Denne artikkelen er skrevet av Torgeir H. Persett i Stavanger Aftenblad , August 2004