Her for leden gjorde jeg en litt uvanlig kobling mellom artikler i Aftenbladet. En kobling som jeg høyst sannsynlig har vært alene om. Aftenbladets leder om frimurere onsdag 7. november og Kari Thomsens innspill om MMR vaksinen den påfølgende lørdag. Begge munner ut i et krav om innsikt og åpenhet. Om folks rett til å få vite. Jeg er selvfølgelig enig i det Aftenbladet skriver, både det rent prinsipielle og konklusjonene i forhold til de konkrete sakene.

Men av en eller annen grunn kjenner jeg på utfordrende følelser når Aftenbladet og nevnte journalist forteller oss hvordan verden skal og bør være. Sannsynligvis dreier det seg om noe så banalt som min søndagstur langs Gauselvågen. En tur som ender opp i et stengsel like før jeg kommer til Thomsens. Det hjelper ikke om både lov og det som finnes av planer tilsier at også her skal hvermannsen kunne ferdes. Etter flere tiår er det like fullt utilgjengelig. Dette som et motstykke til den grønne og åpne tradisjon journalisten og avisen ellers står i.

Nå kan en selvfølgelig diskutere om dette er så mye å mase om. Kanskje er det ikke det. Skjønt når man ser hvilke bagateller journalister kan blåse opp til verdensbegivenheter, blir man i tvil. Når vi så en uke senere kan lese Aftenbladets Sven Egil Omdals forsvar for en gapestokk-journalistikk som medfører at avslørte offentlighetspersoner velger å ta sine egne liv, er det - uten sammenligning for øvrig - ikke så mye tvil tilbake.

Det høyst lokale eksemplet ovenfor kan nok ikke sidestilles med snusk og misbrukt tillit hos offentlige personer. Så langt der i fra. Sett i relasjon til hvordan pressen ellers kan dissekere ulike typer overtramp, blir det imidlertid klart et slags misbruk dersom avisen praktiserer sin selvbestaltede informasjonsplikt på en måte som skjermer seg og sine for ubehagelig omtale. Det samme kan sies når ens nære relasjoner gis gratis publicity for fremme av egen virksomhet og verdier en bevisst ikke ønsker praktisert i egen hage.

Tilfeldig er det neppe at situasjonen er som den er. Og avisen vet hva dette dreier seg om; - selvfølgelig. Det kollegiale så vel som forholdet til avisens eiere, er av betydning også i Aftenbladet. Den journalistiske friheten har sine begrensninger, enten disse nå er selvpålagte eller ei. Vi har måttet vende oss til det. Det er først når man tror loven er overtrådt så grundig at de fleste medier vil være opptatt av det, at det betyr noe for Stavanger Aftenblad å være først med saken.

Det rent praktiske her er nok enklere å fordøye enn den mindre synlige dobbelmoralen. Sist nevnte gjør noe med tillitsforholdet til avisens lesere. Jeg vet jeg strekker dette vel langt nå. Men det rent konkrete eksemplet er i seg selv ikke poenget. Det er brukt fordi jeg i det daglige støter på det ved jevne mellomrom.

Vi trenger aktsomme journalister og en påpasselig presse som er i stand til å analysere samfunnet og samfunnstoppenes bruk av makt og innflytelse. Effekten av en slik rolle blir imidlertid aldri så lite avkortet dersom vaktbikkja selv representerer et kameraderiregime med stor innflytelse og lite innsyn. Hvem er Aftenbladet og med hvilke filtre siles den informasjonen avisen gir oss?

Journalister er også mennesker. De har sine private meninger, verdier og relasjoner. Og de posisjonerer seg for å trygge disse. Kan det hende at også avisredaksjonenes medlemmer ivaretar seg og sitt mer enn det tillatelige? Er det noe som angår den offentlige debatt?

Selv om eksemplet ovenfor er høyst konkret og klart merkbart, er det i den store sammenhengen relativt marginalt. Dog ikke mindre enn at tema jevnlig brukes trykksverte på. Også i Stavanger Aftenblad. Men utvelgelse av geografi har frem til nå ikke truet avisens egne i særlig grad. Parallellen til frimurerne, som bekymrer avisen så meget, er etter min vurdering påtagelig.

Vi lever i et samfunn styrt av mediene. Høyt hevet over vanlige folks valgmuligheter, setter ulike redaksjoner dagsorden for hva som skal være viktig og riktig i den norske hverdagen. Lokalt må en vel kunne si at Aftenbladet har innarbeidet seg en viss innflytelse. Tilsier ikke det at folk - for å bruke avisens egen terminologi - har krav på mer innsikt i de journalistiske valg enn det tilfelle er i dag?

Det positive ved Omdals artikkel er at han et stykke på vei gir oss slikt innsyn. Men etter å ha lest det han skriver, og ellers sett hvordan avisen praktiserer, er jeg overbevist om at det av og til kan være sunt å stoppe opp litt, prøve å få litt analytisk distanse til egen kultur og se seg sjøl i den kritikken, de etiske krav, en har til andre. Det gjelder oss alle; - også Aftenbladet. ___________________________________________________________________________________

Denne artikkelen er skrevet av Torgeir H. Persett , November 2001. Stavanger Aftenblad ville ikke trykke den