Strandsonen er en vrien sak. Både for de som blir utstengt fra den rettighet loven gir, og for de som opplever seg frarøvet noe når det offentlige overstyrer bruk av egen eiendom.

Denne våren og sommeren har Stavanger Aftenblad hatt gående en lang serie om Sandnes kommunes vannskjøtsel av egen strandsone. Ikke bare er det snakk om ulovlig bygging, det dreier seg like mye om hvordan kommune og politikere regulerer og gjennomfører sine reguleringsplaner. Intensjoner i gamle lover og bestemmelser er blitt lagt til side. Fellesskapet er glemt. Vi ser unnfallenhet, privat synsing og tilfeldige skjønn; - noe som over tid er blitt vanskelig å leve med. I hvert fall dersom lov og rett skal ha noen mening. Dette har pågått i mange år, og køen av problemsaker har vokst seg stor.

Nå er neppe Sandnes kommune den eneste slemme gutten i klassen. Og jeg er vel noe spørrende til hvorfor Stavanger Aftenblad fokuserer så heftig på hytteeiere, hyttebygging og nabokommunen Sandnes. Egentlig er problemet, om jeg kan kalle det det, mye mer allment enn det avisen forteller oss.

Naturopplevelsene

Vi trenger ikke bruke mange ordene for å si noe om hvilke verdier som ligger i å kunne ferdes fritt i naturen. De fleste av oss har erfart naturopplevelsene, enten disse er på fjellet hvor allemannsretten tas som en selvfølge, eller langs sjøen hvor den gis langt trangere kår; - enten vi bestiger fjelltopper i det indre av Ryfylke, eller vi ferdes langs sjøen på det som finnes av strandveier langs Hafrsfjord. Begge typer naturopplevelser er fantastiske. Den sjønære har vi imidlertid like rundt dørene.

At folk setter pris på strandsonen forteller avisene daglig. Å kjøpe hus eller hytte med strandlinje er dyrt. Markedskreftene fungerer slik. Det som er etterspurt koster. Og har man først betalt, vil man også ha full råderett. Eller er nå dette så opplagt?

Ikke dersom det kjøpes under de forutsetninger som gjelder. Lukker man øynene for disse er man vel enten naiv eller arrogant, samtidig som man fort kan ha kjøpt seg en noe ufrivillig fritidssyssel; - hvordan holde alle de halvkriminelle turgåerne borte fra min strand. Virkemidlene kan være mange og fantasifulle.

Folks rettigheter

For ca 30 år siden fikk vi en strandlov. Den skulle bidra til å styrke folks rett til å ferdes langs sjøen. For å tilpasse loven datidens situasjon, hadde også denne loven sine unntaksbestemmelser. Når den kommunale forvaltningen i ettertid har vært mer opptatt av å ivareta og videreutvikle unntakene enn selve hensikten med loven, ja, da har man egentlig selv gitt seg det riset til egen bak som nå kommunene erfarer. Samtidig har man sviktet største delen av befolkningen. Fratatt folk en rett og et aktivum.

Det siste årets oppblomstring av strandsonedebatten er basert på en høyesterettsdom som klart fastslår retten til å ferdes langs sjøen. Diskusjonen har fått en objektiv og saklig forankring, og godt er det. Tidligere kunne man fort bli pådyttet sære egenskaper som misunnelse og smålighet, om man tok i problemet. Og i avisspaltene hadde det lett for å bli den klassiske diskusjonen om den lille mann som ofres på storsamfunnets alter.

Feil fokus

Stavanger Aftenblads råkjør mot hytteeierne på Li blir for snevert. Og det blir feil fokusering. Saken gjelder forvaltning av folks rettigheter. Kommunene har litt for lett kunnet åpne reguleringsplaner i strandsonen til formål som på sikt har vanskeliggjort praktiseringen av allemannsretten. Dette utnyttes. Avisen oppfordres til virkelig å studere det spillet som brikke for brikke og trekk for trekk får pågå for å holde den tause majoritet borte fra områder hvor de helt klart har rett til å ferdes.

Aftenbladet har i alle år vært en meget god døråpner til Rogalandsnaturen. Gjennom reportasjer om Turistforeningens løypenett, og gjennom faste innslag om turer til fylkes mange kjente og ukjente fjelltopper. Nå venter vi på de nære naturopplevelsene langs sjøen. Både de som ligger der klar til bruk, og de som i alt for mange år har fått støve ned i kommunale planarkiv.

Denne artikkelen er skrevet av Torgeir H. Persett, gjenngitt i Stavanger Aftenblad, Juli 2000.