Kommuneutviklernes etiske fundament - finnes det?

En teologiprofessor bygget vei på Rennesøy. Kommunen påla ham det. Sier han. En lokal Krf-politiker mener veien er ulovlig. Debatten mellom professoren og politikeren var interessant. Mest fordi den koblet etikk og moral til politikk og offentlig forvaltning. Noe vi ellers hører lite om når politikere og byråkrater begrunner sine vedtak.

Professorens opplevelse er hverken overraskende eller unik. Mediene gir oss daglig vitnesbyrd om offentlige overtramp. Dette selv om folkevalgte og byråkrater gjerne vil være lovlydige. Men alt i dette livet er nå en gang ikke like tydelig juridisk fundert. Kommunal synsing, også kalt skjønn, kan derfor inneholde mye urett og usammenhengende korttenkthet. Gjerne basert på usaklige og lite synlige grunnlag. 

Etikk og moral er vanskelig å ytre seg om offentlig. Ingen er vi feilfrie, og det er ikke inn å mene noe høylydt om andres forhold til rett og galt. Moralistene kvittet vi oss med for flere ti-år siden. På godt og vondt. Etikk er en relasjonell greie som mer og mer er overlatt den enkeltes vurdering. Ukulturen har derfor gode utviklingsmuligheter hvis forholdene ellers legges til rette for det. Det er ikke annerledes for politikere og byråkrater enn for folk flest.

Eiendomsmeglernes arena

En eiendomsmegler kritiserer Stavanger kommunes byutvikling i Verven. Vi kommer i hu Aftenbladets og Svein Egil Omdals felttog mot Selmerstadt for noen år tilbake. Et felttog mot kommunen og en byggeboom som i praksis tar mer hensyn til enkeltpersoners eventyrlige gevinster, enn til byutviklingen og folk flest. Stadig flere registrerer nå det som slettes ikke var vanskelig å se allerede på planleggingsstadiet. Bymiljøet vårt ødelegges. Så kan vi diskutere om det er umoral eller ’bare’ forfeilet politikk.  

Nå står Jåttåvågen for tur. Markedsføringen pågår for fullt. Folk loves eventyrlig utsikt og natur i de fleste himmelretninger. Lite sies om resten av høyblokkene, botettheten og flere tusen arbeidsplasser, om trafikkork og underdimensjonerte parkerings-/ transportsystem. Forhold som garantert vil redusere fasilitetene. Ikke et ord om at kommunen prioriterer lavt det markedsførerne profilerer høyt. Blåmandag vil sikkert komme også her. For noen. Men pengemaskinen produserer for de impliserte. Bymiljøet er allerede lurt. De av folk flest som lar seg besnære av aggressiv markedsføring og flotte fotomontasjer, kan fort bli lurt. Har kommunens byutviklingsregime et etisk ansvar i en slik situasjon?       

Lokalpolitikk og uheldige dobbelroller

Det lokale byggmesterlaugets leder har i årevis hatt en politisk sentral rolle i Stavangers byutvikling. Uten at dette avstedkommer særlig høylydte protester. Når flest mulig boenheter skal trøs ned på færrest mulig kvadratmetre, er det nærliggende å spørre om det er kurant at en som av profesjon er interessert i å bygge mest mulig, skal ha et sentralt ansvar for utviklingen av byen vår, også når byggeinteressene står mot andre interesser?

Lokalpolitikerne ønsker respekt. De smiler til oss hvert fjerde år. Siden er de mestre til å konstruere bortforklaringer. Dette er politikernes rett. Det er demokrati i praksis. Hevder noen. En voksende politikerforakt mener vel noe annet. Lokaldemokratiet er ikke noe lokale politikere kan rope på når statlige myndigheter mener for mye, og tie om når folket gjør opprør. Lokalpolitikk, enten den foregår på Rennesøy eller andre steder, har også en etisk side. Og den ser folk.

Berettiget pekefinger

Kommuneutviklernes etiske platform synes spinkel og personavhengig. I et samfunn hvor egne verdier vokser på bekostning av felleskapets, hvor kortsiktig gevinst betyr mer for stolthet og æresfølelse enn grundighet og kvalitet, er det viktigere enn noensinne å ha etiske fyrlykter å navigere etter.   

At professoren vifter med en moralsk pekefinger når han selv føler seg lurt, er derfor helt greit.  Professor Jørgensen har allerede sin doktorgrad. Skulle han imidlertid fristes til å gå løs på en til, ligger emnet og venter: ”Kontakt og konflikt. Folkemoralens møte med kommunal ukultur. En annerledes misjonsreise blant paver på et mørkt fastland”. Som informant bidrar jeg gjerne i feltarbeidet.

Dette leserinnlegget er skrevet av Torgeir H. Persett i Stavanger Aftenblad   - April 2005.